Essays og andre tekster
Her finner du arkivet av dikt, essays, tanker og annet. Nyeste tekster er øverst, bla ned for eldste tekster
Skating på Stetind - og andre umulige ting vi gjør som mennesker!!!!
Mars 2019. 3MK på Katta skulle på filmfestival rett over gata, og vi skulle se film i gymtimen. Dette var jo først og fremst ekstremt digg å slippe gym med den relativt sure og gubbete gymlæreren (if you know you know). Det eneste vi fikk vite var at filmen het Mid Nineties. Det var hvert fall sånn jeg “leste” filmtittelen i hodet, uten formening om hva som skulle møte meg på Kosmorama 2019. Det var ikke før jeg ble møtt av soundtracket underveis at jeg skjønte - hey, dette er den filmen jeg fant soundtracket til måneden før. Filmen het Mid90s, og inneholdt altså et sykt godt soundtrack fullspekket med musikk fra tiåret. Den filmen inneholdt ikke bare god musikk - den endret livet mitt ganske fundamentalt den marsdagen i 2019. Det var et liv før og etter skating.
Dette er ikke en historie om alle ferdighetene jeg har opparbeidet meg, hvor god jeg er, hvilke triks jeg kan. Jeg kan ingen triks etter 6 år. Jeg er for forsiktig for sånt - redd for å falle, å dø, og alt i mellom. Dette er en kjærlighetserklæring til en hobby som alltid var litt for vanskelig å mestre for en nevrotisk sjel, men som vekket en stor inspirasjon og beundring. I alt fra kjønnsnormer, skeivhet, frihet, dedikasjon, risiko og chosen family.
Skating ble jo en hobby, det ble det. Det var sommeren 2019. Skateboard fra Session, et helt vanlig brett, tror det var 7,75-størrelse. Jeg inntok full rustning da jeg skulle opp på brettet for å øve på ollie. Det var timesvis med trening, slitte sko etter det ruglete underlaget skrapte på Nike-skoene. Jeg husker jeg fikk kompliment fordi jeg hadde slitt av stoffet på vrista på skoen, for det hadde ikke han selv klart. Sannheten var at jeg hadde et dårlig par sko, men det så jo utrolig proft ut og som jeg hadde dreisen på ollie-trikset. Jeg klarte aldri ollie, turde ikke falle.
Jeg turde å cruise, da. Jeg og kompisen min Mathias cruiset på pennyboard nedover bratte bakker på sene sommerkvelder, løp av da det gikk for fort. Det var uten rustning da vi føk nedover de bratte Tyholt-bakkene. Det var en liten bris med frihet. Det er denne friheten jeg beundrer hos de dedikerte skaterne - de som faktisk skater. De som står opp om morran, lærer seg triks, trill tross for 100 fall, 5 blåmerker og skrubbsår som blør. Jeg fikk en gang et skrubbsår på leggen etter å prøve på ollie, ikke på asfalt, men på lekeplass med smågrus som gjorde det praktisk umulig å skli og falle av. Jeg var boltet fast til brettet og underlaget. Men jeg klarte å få et stort, saftig skrubbsår som til og med fikk infeksjon. Jeg har fortsatt hakk i beinet i skinnleggen den dag i dag - det forsøket var så helhjerta jeg klarer å få det. Noen ganger må man anerkjenne sine begrensninger.
Etter å ha innrømt for meg selv at skating er for skummelt, ble skating fortsatt en hobby. Jeg så på X-games, OL i skating (ja, det er faktisk blitt OL-gren!), fulgte skatere på Instagram, så på proffe skatere på YouTube, dritkule kvinnelige skatere, mannfolk med spenst som minner mer om vektløshet og videointervjuer med skatere som trikser og lever livet. Skating er som å se opp til storebroren sin. Skating vil alltid være litt kulere enn alt. Skating er den ypperste formen for kroppsbeherskelse. Skating er å være redd, men likevel gjøre dødsfarlige triks.
Alt dette og mer er hvorfor jeg elsker skatekulturen. Friheten de velger å få gjennom å trosse en rekke risikoer. Det minner meg om økofilosofene - hvor mange blant dem var ihuga tindebestigere. Ikke bare fjell, men spisse, mektige tinder som gjør det hele til en oppgave med livet som innsats. Fjellet Stetind, Norges nasjonalfjell, var fjellet som sto aller gjevest for Zappfe. Å få bestige Stetind var et skrekkblandet ønske han lenge hadde hatt. Det var mange før han som måtte melde pass, selv klatrepionerer. I 1935 klarte han det, 25 år etter at de første menneskene nådde toppen. “Tindesporten er meningsløs som livet selv, derfor kan dens trolddom aldri dø” skrev Zapffe i kjent stil. Hans filosofi handlet i stor grad om denne meningsløsheten, og hvordan mennesker søker distraksjoner, noe å klamre seg fast i, enten det er fjellveggen eller beina på griptapen på skateboardet, for å holde ut livspresset.
Jeg minnes en tekst hvor Zapffe forteller om en nær døden-opplevelse i fjellveggen. Han hadde beregnet feil, så han ble strandet på en liten fjellknaus høyt over bakken i timevis. Jeg skal ikke forsøke å gjengi det, men det er opplevelser som disse som også kan være med på å gi fjellklatringen en slags form for “mening” (i det meningsløse, så klart). Det at man setter så mye på spill, sitt eget liv, mot å oppleve denne friheten og være så tett på naturen, å være i ett med naturen. Den risikoen som hører med, gjør at det er verdt å oppleve de øyeblikkene man strekker seg etter (hehe, litt klatrepun). Det samme kan jo sies om skating - det krever en vilje til å trosse alle fryktene og farene, for å oppnå denne formen av frihetsfølelse.
Så selv om jeg var litt skateposer, havnet jeg på YouTube med mitt sjarmerende vesen, og med mitt klumsete skatetriks gikk jeg rett i bakken. Jeg ble thumbnailen i vlogen til en i parallellklassen min. Det er på en måte min Stetind. Det var det høyeste jeg kom opp fra det brettet, og inn på YouTube ble jeg hedret med litt latter og kanskje litt sympati. Jeg hadde prøvd! Jeg hadde jo skrubbsår og det ble filmet! Zapffe ville ristet på hodet, sagt at dette var lavkultur, dette med å filme for likes. Jeg liker meg hvert fall nedpå bakken, helst med begge beina godt nedi. Og så skal jeg fortsette å få adrenalin gjennom å se på skatere som skater ned dritbratte bakker i storbyer. Det holder i fleng.
Finn de edle trøflene, høst dem og nyt!
Musikk er et system. Jo mer du hører nye impulse, desto bedre vil du ha det. Nye sjangere er berikende. Ingenting lever i vakuum, ei gjør musikken. Tre sjangerblandinger kan være rotete, eller gi lite avkastning dersom man ikke klarer å sortere lyden som møter en. Å forstå opphavet til en type musikk, er som å forstå verden littegranne bedre. Selv har jeg en blandet musikksmak, la oss kalle det å være lite kresen. Men det er klart noen ting smaker bedre enn andre. Noe av det vakreste med musikk er at det virker samlende. Det å kategorisere er med på å forenkle det til tider uoversiktlige smakskartet. Å si ett ord kan enten gi bekreftende nikk, eller avfeie interessen, i en fei. Rock er så megasvært at da jeg laget lista "90s/00s rock", var det kun en promille av hva som befinner seg i dette langstrakte landskapet. Ting er enkle - har du hørt det før, er det mer sannysnlig at du liker noe som minner deg om dette. Derfor er det for eksemple veldig logisk at kategorien "funky" kan fenge både de som liker Kendrick Lamar og Herbie Hancock. To ulike stiler, men i bunn ligger en arv, en lyd, en nervne, som gjennomsyrer de vesentlige forskjellene. "Funky" finnes i utallige varianter. Hip hop og jazz, for å nevne to. Det som gjør hip hop til en såpass åpen sjanger, foruten de distinktive måtene å lage lyd og rytme gjennom vokal, er bruken av samples. Samples finnes i en rekke former. Utklipp fra tidligere utgivelser, små biter av snakking, loops, melodier, forvrenges, sakkes ned i tempo, økes i tempo. Å finne opphavet til en hip hop-sample er for meg som å finne en ny art. Jeg forstår en klassifisering ørlite bedre.
Da jeg var 17, fikk jeg øynene opp for R&B, i hovedsak subsjangere av den nyere sorten fra 2010-tallet. R&B-blandinger av soul, hip hop, lo-fi, indie, contemporary. Artister som Hiatus Kaiyote, Childish Gambino, Jorja Smith, Solange, Anderson .Paak, Thundercat, MF Doom, Madlib, Ravyn Lenae og Kaytranada, var helt øyeåpnende i mitt første møte med R&B. Røttene disse hentet inspirasjon fra, førte tilbake til spennende forbilder i sjangeren (og nærliggende sjangere), som Gary Bartz, Idris Muhammad, Azymuth, Average White Band, Brick, Richie Phoc, Sister Sledge og Chic. Selv om disse 70-80-talls artistene og gruppene som nevnt egentlig heller tilhører nærliggende sjangere som soul, disco, jazz, er det likevel takket være dem at vi får være vitner til en ny bølge med tolkninger av tidlige faser av det R&B i dag er blitt. 70-tallets stadig hvitere rockeindustri, ga grobunn for sosiale bevegelser som Black Consciousness, som i dag også finnes i conscious hip hop, slik særlig Kendrick Lamar er kjent for.
Det at musikken nå til dags er et resultat av flere tiår som har vært med å farge og sette smak på det nye, kan tidvis gi dagens musikk følelsen av noe nytt, frikst og et inspirerende håndverk. Men glem ikke den musikalske arven. Hvem som kom først, hva som ligger til grunn for at verden høres ut som den gjør. Grav!! Finn de edle trøflene, høst dem og nyt!
MIN FANTASTISKE TUR TIL OSLO - en reisedagbok (06.03-10.03)
Hei du som kommer innom på besøk. Her kommer deler av dagboknotatene mine fra turen. Du vet hva de sier, dagbøker skal bare være for deg selv! Tihi, masse hemmeligheter som ikke kan be spilled! Men jeg skal selvfølgelig gi deg en liten oppdatering uten å spill the tea i for stor grad! Enjoy, kjære venn!
Heia, kl. 08.02 e toget te Fåvang akkurat i rotasjon nordover. Har tog hjul? Vetta faen æ, det e no hvert fall fremovergående.
Enn at turen her skull bli så innholdsrik og bra, etter en vel så bra tur i oktober? Helt nydelig å få så mange gode samtala, hygge, kultur, ro, sol, inspirerende inntrykk og full utnyttelse av turen.
På onsdag kom æ te hotellet rundt 22.30, spist æ nå? Ja, nå klementin, biola og nå sånt. Sovna rundt midnatt.
Torsdag morra va en litt tøff start, huske æ, fordi æ va litt nervøs for det som skulla møt på på Ås. Kjent ingen utenom Katrina, toga og bussa alein med god hjelp fra min GPS på Google Maps. Fikk et privat foredrag om internasjonale miljø- og utviklingsstudia - på engelsk, selvfølgelig. Va litt usikker der og da, men etter æ kom fra Ås og få skilt litt ka det va som virka kulest, og det som va mest mæ, va det plutselig ikke nå tvil lenger. Kan si det med selvtillit, at det e det studiet æ vil gå!
På åpen dag fikk æ masse innsikt av faglig kompetanse, det va nok av kunnskap dem satt på dem som æ va i møte med på Ås. Vart jo klart inspirert når dem snakke så varmt om plantevitenskap, men sannheten e jo at æ ikke egentlig e så interessert nok i planta og planting, pluss at mangel på realfagspoeng/kunnskap e ganske tellende også for om æ EGENTLIG villa. Og "kunna" komme inn.
(...) Vi fikk is - softis(!) med melk fra en lokal gård og den smakt lime! Det va nydelig fra start til slutt.
Jobbing blir mer motiverende når man vet hva man ser frem til til høsten!
Etter turen til Ås ble det en kort sekvens med "hva skal jeg gjøre nå?". Så ringer telefonen, Gillian. Hun lurer på hvor jeg er, for hun visste ikke at jeg var i Oslo (ennå). Klokka er rundt 14.30-tiden, og jeg hadde ingen videre planer den dagen. Kanskje bestille Wolt og bare chille på hotellet. Så når Gillian ringer fordi hun har sett notatet mitt på Instagram "plis ikke la det snø mens æ e i Oslo", så klart e det typisk, utypisk heller, egentlig, at det e nokka som fanges opp, som en kjeks i Hans og Grete-eventyr. En sti ble laga den dagen. Torsdag. Fra den vart det konsert med The 1975, hallo, ganske sykt i sæ sjøl, og alt som tilhørt det å dra på konsert e bare superspennende! Køventing e koselig når man e to! Vi sto først! På inngang 10. Vi gikk og pissa én og en. Kjøpt en sær mat/dessert som bare ikke frista mæ å prøv. Nå form for oransje/lakserosa nudla på toppen, en ost under, kanskje nå anna. Vetta faen. Konserten hadd et oppvarmingsband som het Been Stellar og va fra New York. Dem va fet, syntes æ. Bedre enn the main event. 2 tima med sanga, et vakkert sceneoppsett med veldig mange elementa. En full vokalist som fra start sjangle fram og drikk fra lommelerka si. Skinna. Flinke bandmedlemma. Matty Healy e ikke kjekk for min smak, men joda, pen. Kvinnelige vokalisten og gitaristen va my pener. Verdt det nesten bare for hu. Saksofonist va også insane. Vi dansa i to tima. Hadd det ganske gøy. Glad æ ble med for opplevelsen!!!
Å sitte i et strete foran et sørvendt vindu! (24.02.24)
Der var solen, over bygningene
Et smalt, men vidåpent vindu
Ga plass til solstråler å skinne gjennom
Jeg minnes en tid jeg aldri turte se tilbake
Der og da
Fremad og fremoverlent
Et fristed og en tilhørighet
Fløy videre den dagen jeg ikke lenger klarte
------------------------------------------------------------------------------------
Tre sekund
«Kan vi stoppe opp i tre sekund? Lytte til verden, sjå oss rundt»
Nyliberalismelista er min måte å fange sinnet og skuffelsen over samfunnsstrukturen som gjennomsyrer store deler av verden.
Det er et lite slag i trynet til alle som er med å undertrykke mennesket i et konkurransedrevet samfunn uten å ta ansvar for de lidelsene de skaper, de avstandene de skaper, de grenseløse mulighetene de også punkterer like raskt, fordi de rikeste får gro seg enda rikere, mens de som har minst kapital får enda hardere kamp om ressursene. Det er en så sterk struktur at den gjennomsyrer det meste av samfunnet, nesten helt inn i hjerterota vår. Men klarer den det egentlig det, helt inn i rota av hjertene våre, liksom?
Jeg har problematisert sosiale mediers innmarsj siden jeg var ganske ung. Første gang jeg lastet ned Instagram var i 2011 eller 2012. Det gikk kanskje 1-2 år før jeg ordentlig begynte å stille meg kritisk til appens krefter- først startet det som en irritasjon.
Vennegjengen fra nabolaget satt og lå nede i kjellerstua mi, i ukas vante overnatting. Vi var fra 9-14 år, og vi elsket å tilbringe sene kvelder og netter der.
Men året jeg var 12 skjedde det noe med miljøet. Vi ble kanskje litt lei utpå kvelden, slik alle kan kjenne på når man har hengt sammenhengende over flere timer. Istedenfor å bare trekke seg ut av samtalen eller gå på do, så fant alle en felles konsensus i å droppe praten og sitte for oss selv i hvert vårt hjørne. Isolerte på hver sin skjerm. Problemet ligger ikke i det å skjerme seg fra andre når man trenger ro, men hvordan vi takler det når vi først trenger denne roen.
Vi var barn, jeg var snart på vei til å bli tenåring, og vi lærte oss å isolere oss for kortvarig stimuli, så altfor, altfor tidlig.
---------------------------------------------------------------------------------------
Nam, saft
Store ord møter enda større krefter
Når terskelen for å prestere bra er så stor at man faller av før man har produsert
Når du sverger til selvkontroll og lyst, men egentlig sitter fast i edderkoppspinnet
Gjennomsiktige armer brer seg rundt deg som en godnattklem
Hvil deg i min favn, kjære jordboer
Jordbærsmak uten tilsatt sukker
Du lar deg friste
Jeg vil ikke ha det
Så hvorfor skal jeg la det?
-------------------------------------------------------------------------------------------
Dikt om snøen (15.01.24)
Snøen klamrer seg til den klebrige bjørkebarken
Ingenting får komme mellom dem
Centimetertynne greiner
hver kvadratmeter er utnyttet
Whitenoise
har aldri vært mindre
Greiner som knokler
verner om den skjøre snøen
så søtt
Vinden kan snu om på alt
Men nå er ingen
---------------------------------------------------------------------------------------
Har store deler av befolkningen i verden blitt altfor selvopptatte?
Hva gjør at vi elsker å være online?Har influencere et eksponeringsbehov fordi de er redde for å ikke tjene godt nok?
Har jeg lyst til å se på reklame som folk jeg følger deler?
Kan jeg melde meg ut av det sosiale samværet digitalt uten å falle utenfor?
Hvorfor egentlig?
Kan du si meg hva du tenker når jeg er en av de få som tør å være redd for alt dette som spinner og foregår rundt meg?
-------------------------------------------------------------------------------------------
Fordi en jævel hata påfugler (26.06.22)
Når høytrykket er i sving, legger disen seg lavt over vannet. Disen duser ut elva ved Eidsvoll og Minnesund. Ingen navn kommer opp på Google Maps, men den brer seg ut og tåkelegger hele vannoverflaten. Det er diffust, det er vakkert. Det å legge seg flat er i grunnen en god ting. Du vet, beklage over en feiloppfattelse eller en misforståelse. Legge seg flat over noe man ikke skulle ha gjort. Man skal ikke trenge å legge seg flat på bakken i frykt for å bli skutt. Det er sånt som aldri skal skje. Og når skaden først er gjort, vil man aldri at det skal ramme tilfeldige mennesker. Det skal ikke ramme noen mennesker. Det skal ikke skje dagen før Oslos første prideparade på to år. Det er to år man aldri får tilbake til å være ungdom og være fri, men klart, man har tiden som er disponibel fremover. Men det å ha ventet i to år, gjør at norske homser, skeive, lesber, transseksuelle, andre i utenforskapet trenger denne dagen så ekstremt sårt. For å fortsette å kjempe for likhet i samfunnet, å normalisere likekjønnede relasjoner, ukonvensjonelle måter å være og tiltrekkes, alt er tillatt i pride. Det er en fargefest, en folkefest! Og den ble frarøvet hele det norske folk, fordi en jævel hata påfugler. Så tok han med seg uregistrerte våpen og begynte å skyte på et skeivt utested, drepte to personer, og skadet over tjue mennesker. Dette var også timer etter jeg hadde feiret mangfoldet i Pride Park sammen med den herligste stippgjengen.Vi hørte Ash Olsen spille på scenen, sola steika og vi gikk engasjert rundt på plassen, imponert over hvor forseggjort opplegget var. Fredag dagen før prideparaden - den var fabelaktig. Vi fikk pridetatovering, ble kjent igjen av Frilynt folkehøgskole, og det var så fint! Så spiste vi is og hadde det veldig kjekt. Jeg rakk å kjøpe et lesbisk flagg. Og så, jeg og Marie hadde lagt oss, var overtrøtte, plutselig får jeg en push-varsel fra Rim. Skyting på bar i Oslo. To døde. Homofil bar. Flere skadde. Jeg kunne ikke tro det, men jeg hadde fryktet det. Pride er en veldig stor samling av mennesker, og det er et terrormål. Selv om det skjer sjeldent. Men det var terror. Og denne jævelen fikk ødelegge prideparaden som så utrolig mange titusener hadde gledet seg til å gå i. Det skulle sendes på TV. Der skulle jeg gå. Jeg lover. Neste gang det er pride, skal jeg ikke bare se på, slik jeg tenkte i år. Jeg skal gå stolt i toget og være stolt over at jeg er den jeg er. Til å kunne være fri.
--------------------------------------------------------------------------------------------
Massesuggerende (02.06.22)
Midt i året! Vi e midt i 2022 og æ tenke tebake 10 år i tid. Justin Bieber va the shit og æ va i Berlin for andre gang. Æ hadd akkurat arva pappa sin iPhone 3G fra 2008, og æ tok bilde på Starbucks og la ut på Instagram. #like4like og #follow4follow va hashtags som vart brukt på hvert bilde.I 2012 lært æ mæ et nytt ord fra pappa - massesuggerende. Han lært mæ at store mengda folk oppslukes av en spesifikk ting. I 2012 va det Justin Bieber, nokka min generasjon ikke hadd opplevd før. Vi som e født i 2000 va 12 år, og va vitne te Justin Bieber bre sæ utover hele jordkloden. Det va det pappa ment med massesuggerende - en altoppslukende effekt på menneska - det va det Justin Bieber klart te millioner av unge jenta og gutta. Han sku bare visst kordan den iPhonen sku ta over eksistensen vårres i dem kommende åran.
------------------------------------------------------------------------------------
Reisedagbok 2 (31.03.22)
Vi ankommer Amsterdam Central Station med et blått og gult tog, fargene splittes på tvers, danner to horisontale striper. Ukrainske flagget er kliss likt, og Idunn påpeker at det kan være intensjonelt. Flere frivillige står på perrongen med tilsvarende skilt, blå og gule, med noe kyrilisk skrift. De var der for å ta imot ukrainske flyktninger. Vi har tatt tog med ukrainske flyktninger, som nå skal registreres. Når vi går av toget, stiller vi oss rett ved siden av dem. Det føles feil, det føles påtrengende og skaper et ubehag. Jeg ser unge ukrainere med bagasje, de trenger et sted å bo. Og jeg ser unge nordmenn, på ferie til Amsterdam, i et Europa preget av krig. Europa er i forandring, og vi kan ikke nekte for at vi alle er berørte av det.Forrige mandag tok jeg tog til Mosjøen, og i likhet med nå, traff jeg et par ukrainere som skulle av på Mosjøen stasjon. De er rundt oss, og de er som oss. De har bodd i byer som oss, som ikke lenger er beboelige. Og de har jobber og familie.
Tilbake til Amsterdam. Vi er alle mann alle, og beveger oss ut av stasjonen. En kvinne med kyrilisk plakat snur seg mot oss, hun speider etter ukrainere som usikkert ser seg rundt på perrongen. Da vi blir synlige på radaren, med kofferter, forvirrede uttrykk og et ukjent språk, forveksles vi altså med ukrainere på flukt. Vi blir til og med veivet inn og ført i retning registrering, i regi av Røde Kors. Noe stemmer ikke. For vi er jo nordmenn, norske ungdommer på vei til ferie, etter to år med karantene og usikkerhet. Endelig er vi på vår første utenlandsreise. Og så møter vi en gjeng flyktninger. Det er slik det er blitt, det europeiske bildet er ikke lengre harmonisk. Det er preget av krig og usikkerhet. Når man opplever angst, sies det at når man overkommer den, fylles den opp med en annen. Ergo, når restriksjonene faller, åpnes verden opp med nye utfordringer. Nye seire, nye tap. Og slik må vi lære oss at det alltid har vært, og vil være.
------------------------------------------------------------------------------------
-------------------------------------------------------------------------------
Å løpe
En gang prøvde jeg å løpe etter en regnbue. Jeg løp og jeg løp. Men avstanden var likevel den samme. Jeg ville ta igjen den. Etter den dagen forsto jeg at naturen er mektigere enn menneskene.