Om meg
Musikkgreier Mine tekster Startside Gjestebok

Addison Raes Addison slayer så hardt at mannfolk ikke skjønner greia


I et undervannsmiljø med en 1. generasjons iPod med øreplugger, svømmer vi oss gjennom tracklisten på Addison. Vi glir over havbunnen i førsteperson, og blir vist store vannbobler med videoklipp fra de 3 mest kjente sangene fra albumet. Attitude starts with an A - and so does Addison - the debut album for Addison Rae, fortelles med en falsk entusiasme av en britisk fortellerstemme som høres ut som en dame i 50-årene. Videre blir vi med opp fra dypet, og albumcoveret til Addison blir skylt i land. Et uskarpt bilde av Addison i perlesydd overdel som ser seg bak skulderen er hovedmotivet. Et slags dust slør av limegrønt lys legger seg over håret hennes. Bakgrunnen er en varm oransjefarge, med små innslag av dyp rosa og himmelblå. “Addison” er skrevet med tynn seriffskrift i turkis med en ramme med samme farge, prydet av snirklede ornamenter, litt sånn tarot-witchy estetikk. Fargen passer overraskende bra inn i kaoset av fargene som vil skinne. Og på mange måter er albumcoveret et frampek på hva som møter oss inne i lyttingen.

Med catchy toner, forseggjort lydbilde og nikk til 2000-tallet, så mange at man nesten begynner å lure på om hodet hennes ikke skal nikke seg ihjel, er det altså mange stemninger som skildres i de 33 minuttene av lyd. Loungy, lavmælt, men samtidig hektisk. Det er modig å blande så mange stemninger, men det som limer det sammen er den utrolig behagelige synthesizerbruken. Elvira Anderfjärd (som er svensk!), en av produsentene, sier i et intervju med Variety at de brukte 90-talls-synther og analogt utstyr fra denne perioden. Med Madonna, Janet og Britney i tankene, artister de vokste opp med på 2000-tallet, er det klart at femininiteten står sterkt på Addison.

Addison Rae har virkelig fått kjenne rampelyset varme et par år allerede. Som tidligere Hype House-medlem har hun hatt en stor flate for eksponering i flere år, og har en følgerskare som nå nærmer seg 90 millioner. Og for å være ærlig, før 2024 hadde jeg nesten ikke hørt om henne, og det er jeg på mange måter glad for. Jeg føler meg egentlig litt i periferien av hvem hennes målgruppe er. Men så bare kom Addison rett i fleisen på meg. Litt via Mia, ei venninne som snakket varmt albumet, men også fordi singlene jeg kommer over på Instagram var så catchy. Jeg ble hooked av Fame Is a Gun. Idunn viste meg Headphones On-musikkvideoen, med en overdrevet sexy Addison på en hest, uten BH og i hvit t-skjorte. Jeg bare snudde meg bort, litt snurt over at det var så seksualisert. Men liksom, det er hele greia med albumet. Det er sensuelt, seksuelt, masse referanser flyr rundt lytteren hele tiden. Og det er min feil at jeg ikke takla det, jeg måtte bare akseptere min egen usikkerhet! Nå er jeg helt med på hele greia, lover.

Er du som meg en som var fremmed for navnet for 1 år siden, men er åpen for godt pophåndverk, kan dette uttrykket fenge deg også. Rebranding kan virkelig generere suksess. Og for Addison Rae har Addison mye av skylda for dette. Siden 2024 har det skjedd mye - medvirket på Charli XCX-remix og utgitt debutalbum. Mye av suksessen skyldes ifølge meg samarbeidet og kjemien mellom en kvinnelig produsentduo og Addison Rae. Klart innholdet på plata ikke er av det mest personlige, ja, faktisk synes jeg det er ganske hult. Men hvem sa at godstemning ikke kan oppnås gjennom en 24-åring som synger lekent om “Diamonds are my best friend, like I’m Norma Jeane” i Money is Everything? For noen ganger er fengende synthesizere, breathy, stønnende popvokaler og en selvsikker kvinne som synger om alt en kvinne visstnok “trenger” - det som trengs for å føle seg som en million dollar - eller, jælka bra, for å si det på godt norsk.

Jeg er både ujålete og lite glad i et individualistisk og kapitalistisk samfunn, men akkurat når hodetelefonene spiller Addison, er jeg i et alternativt univers hvor jeg havner i en sonisk jentekveld hvor alvor og virkeligheten er fraværende. Tekstene trenger ikke å bety mer enn at det nettopp bare er supergøy og kult å være en kvinne som kan gjøre hva faen man vil. Ingen unnskyldninger, bare god stemning og glede. Naivt - ja! Og det er nettopp her gleden ligger. Her skiller jeg meg fra Fantanos mer kritiske omtale av albumet.

“Tell me who I am, do I provoke you with my tone of innocence?”er den første verselinjen på Fame is a Gun. Og ja, her er Fantano åpenbart irritert over den breathy vokalen. Ok, jeg var også det i starten. Skjønte ikke helt, men så falt jeg for det uttrykket, med tanke på hele album-estetikken med å være girly, uredd, selvsikker og sårbar. Det er sex appeal i det, men klart det kan være det, uten at man skal forklare det.

Enkelte fokuserer mer på sangteksten enn melodien i en lytteopplevelse. For noen musikkritikere (kremt… Fantano) er det for lite subtext eller lag gjennom de 12 sangene på Addison. Dette blir et problem fordi det som er på overflaten ikke er noe han er særlig imponert over. Han ser på Addison Rae som en what you see is what you get-artist - og det er nettopp her man enten faller av eller digger det. Jeg hadde blitt litt overrasket om en mann som snart runder 40 skulle skjønne greia med Addison. Som ung kvinne som vokste opp på 2000-tallet, med kvinnelige popstjerner på MTV og radio, er det klart jeg setter pris på kvinner som jobber for å fremme nostalgiske toner i en 2025-pakning (noe flere dritkule damer gjør i rampelyset nå for tiden - Zara Larsson, congrats!). Og igjen, Fantano poengterer at dette ikke er noe grensesprengende forsøk på å gjøre 90s/00s dance pop-sjangeren dritbra. Jeg er enig. Likevel - det er et rent og godt produsert album, som er behagelig å høre på, og som jeg glatt danser intenst til på rommet. Allerede her har min bruk og tilhørighet til albumet tatt en annen retning, enn hos en mann som får betalt for å lytte og skrive manus om hundrevis av album i året. Jeg sier ikke at han ikke skjønner greia, at han ikke hører de kvalitetene jeg gjør, for han hører absolutt de bra greiene med albumet, og har ingen direkte problem med hva som skjer i de 33 minuttene. Det er rett og slett ikke helt hans greie, og jeg tror at i det en mann ikke liker det mest girly, feelgood, sexy og dansbare albumet jeg har hørt på en god stund, er det faktisk bare et tegn på at jeg er i en målgruppe han ikke tilhører.

Fantano har mange gode poenger i sin kritikk av albumet. Men likevel er det noen grunnleggende steder han ikke tilhører. Steder hvor jeg føler meg sett, som gjør at jeg føler en sterkere tilhørighet med hele Addison-estetikken og pakkedealen Addison fronter. Fame is a gun er en av mine favoritter på skiva, og fanger en helt utrolig rå energi. Først og fremst møter man en utrolig behagelig synth som looper på den breathy vokalen - og så bare smeller det på refrenget (literally) med supermange kule lag av enda flere synther og en drivende bass som gjør utrolig mye for denne sangen. Sånn, jeg har ikke tenkt over det før jeg satte meg ned nå og lyttet ekstra godt til hva som gjør sangen såpass fullkommen. For meg er det en klart et av årets beste poplåter.

Life’s No Fun Through Clear Water + Headphones On - En slowed-down, symfonisk interlude med tittelen gjentatte ganger, over til trip-hop-inspirerte synthmelodier og rytmer, dras lytteren med inn i en utrolig bakoverlent og drømmende tilstand. Jeg kan faktisk ikke få skrytt nok av instrumentalen og produksjonen på Headphones On. Selv med den samme synth-loopen, er den balansert og full av 90-tallsenergi som får deg til å ville ta frem Discmanen og gå på kveldstur. Noen av strykerne fra interluden kommer tilbake og ligger silkemykt baki der til glede for lytteren.

New York Elsker starten! Det høres ut som en lydkassett som spoles fort frem, og blir en kul ad(dison)lib. Det er også kule brudd i melodien til synthen som bygger spenning - det liker jeg. Når det attpåtil er synkopisk rytme i melodien, som jeg bare totalt elsker og som minner meg om ballroom-kultur (LGBT+-subkulturen med utspring blant POC på 90-tallet), kan jeg ikke annet enn å danse med! Og med tanke på at tittelen avbilder New York også, så er det bare en utrolig satisfying grep, ved å bringe inn denne stemningen og kulturen til freaking New York. Ja, så er hun ikke selv en del av subkulturen musikken tar utgangspunkt fra, men produsentene leverer den på en troverdig måte likevel.

Aquamarine Denne sangen er litt som en høytrykksspyler. Den har absolutt sterkt trykk og er full av vann. Referansene til havet florerer - man trenger ikke lese mellom linjene for å skjønne hvor det bærer. Den breathy, stønnende “Ah-qua-marine”-uttalen i starten og refrengene er noe man enten elsker eller hater. Dette er kanskje den sangen jeg liker best på grunn av akkordprogresjonen og den lekne synthen som loopes. Så veldig H2O-vibes, vil bare svømme til den øya og se på fullmånen, og etterpå dra på rave med havfruevennene mine.

Addison har levert et knallbra debutalbum med dansbare rytmer, breathy vokal som passer bra i den sensuelle stilen hun legger seg på. Med 90s-00s-referanser i produksjonen og estetikken, er det lett å bli dratt inn i det man tror var 2000-tallet. En unge som vokste opp da hadde kanskje ikke helt riktig inntrykk av hva denne stilperioden var, men jeg kjøper det jeg blir servert her. Og igjen må jeg bare skryte over hvor kult det er med to kvinnelige produsenter på Addison, hvordan tre kvinner har skrevet og produsert et banger album som jeg vil ta fram når jeg trenger å føle meg bra og vil danse. Så kan mannfolk alltid mene ting, men denne omtalen er skrevet med pur kvinnekjærlighet! They wouldn’t understand … kanskje de lever i benektelse?

Spillelister og musikk!!

Like what? En lytteopplevelse fra august

Sensommeren gikk med til et par langturer - Trondheim - Bergen og senere Bergen - København. Lytteopplevelsene mine var allsidige - alt fra å bysse meg i søvn til taktfaste togbanelyder og musikk, silent disco i Bergen, til å føle meg som en supermodell på en makeshift motemolo på studentkollegiet i Østerbro. Fellestrekk for alle lytteopplevelsene var utrolig nok house- og elektronisk musikk. Ja, jeg klarte faktisk å sovne til det på et tog. Jeg har altså blitt hypnotisert i søvn av dyp house-bass à la DR. GABBA (sjekk ut for gode vibber og videospill-assosiasjoner), høyfrekvent synth- og saksofonpop (Alexandra Stan ringte og ville dele oppmerksomheten med herlig 2010-talls-pop fra Swank Mami), ballroom-house av sjølveste mor RuPaul, jenterom-elektropop med Charli xcx (vi snakker 14-albumet hennes, som er en helt sykt upolert diamant, med sykt mye swag og slayer litt for hardt til å være 14-åring) og listen fortsetter. Likevel er det jeg sitter igjen med nå som august ruller over til september, den magiske følelsen av å finne tilbake til en sjanger jeg hadde glemt var så betydningsfull.

Som 18-åring gikk jeg på girly style på et streetstyle-dansestudio i Trondheim. Den følelsen dansingen ga meg var uvurderlig, det å røre seg feminint til god musikk og rundt andre unge kvinner, og i samme rom som en utrolig dyktig og inspirerende danselærer. Det å danse er en av mange meninger med livet - fordi den tilstanden jeg er i underveis i dansen, er så opphøyd, som om jeg er en lydbølge som har skjelett og følelser. Den følelsen girly style ga meg har vært utenfor rekkevidde siden 2018. Nå i sommer kom den godfølelsen smygende inn sammen med lytteopplevelsene mine på de lange reisene, der musikken ble nærmeste kamerat. Det å høre de ikoniske akkordprogresjonene på houselåter som f. eks Gypsy Woman av Crystal Waters, det er bare en helt utrolig energi som treffer meg rett i maggan! Må bare ha mer, mer mer når jeg først kommer over det. Sammen med RuPaul’s Drag Race, har house og skeiv kultur opptatt meg og fått meg til å reflektere over hvor uadskillelig det skeive miljøet og house som overordnet sjanger er. Og ikke minst hvor sykt enkelt det er å føle seg dritbra til house, noe som også kommer frem i mange av RuPauls låtvalg i serien.

I midten av juli hoppet jeg fra Qobuz til YouTube Music, og jeg er overbevist om at sistnevnte gjorde det enklere å oppdage og gjenoppdage house. Den overraskende gode algoritmen finner nytt og gammelt, men lignende musikk som jeg liker. Min type lytting er repetativ - jeg trenger å høre de samme sangene på repeat. Denne type lytting er en stor, god klem, pluss en god dose endorfiner som binder energien sin til en energibunt. Den tar jeg imot og nyter maks. Noen ganger finner man nye saker, og da blir jeg jo helt paff av hvor bra det er. Hovedsakelig house og elektronisk. Så noen av disse sangene vil du finne nedover på bloggen… faktisk, her kommer den:


Eksempelvis fra lista over, er Star Baby, som jeg og Idunn hadde motemolo til i Østerbro. Det skjedde på Adas hybelrom som vi fikk låne for anledningen, nei, ikke motemoloen, men konsert med Chappell Roan. Som forresten også er veldig flettet inn i narrativet om skeiv kultur, men mer om henne senere i innlegget. Vi hadde kledd oss opp i søte antrekk - jeg i rød Roseborg-bortedrakt med hvit turtleneck under, hvitt knelangt skjørt og sandaler. Idunn i musefletter, (ekte) roseblad-øredobber med harpiksglasering, hvit cardigan, barbierosa skjørt med rosa knapper, hvite blondehansker og lange øyenvipper. Vi satte opp mobilen i vinduskarmen mens Insta filmet til Star Baby - gikk nedover vår egen motemolo og poserte til taktfaste synthmelodier. Dette er forøvrig også låten fra motemoloen i RuPaul’s All Stars sesong 10, som setter låta i en setting som virkelig er selvsikker - nemlig drag queens som er rågode på å “serve” og å skinne for real. Vi skapte vår egen lille greie, og selv om vi ikke delte videoen, er det å speile seg i et kamera og oppnå selvtillit en undervurdert handling. Forresten, her er noen utklipp fra sommeren og Køben-turen (og de to motemolo-antrekkene):

Jeg mener oppriktig at drag race har vært en av hovedårsakene til at jeg har gjenoppdaget house - og fant selvtilliten min godt gjemt inni den kategorien. Det er rart hvordan selvtillit er så nært knyttet opp mot musikk og personlig uttrykk. Jeg fant min i sommer, ved å se menn kle seg opp i drag og vise en komplett pakke med personlighet, stil, sårbarhet, feminitet, show, drama, og ingen grenser - det er bare i drag man kan få alt det på et sted.

Å konsumere skeiv kultur er så utrolig vakkert - og samlende - for takket være drag har jeg fått frem min egne feminitet igjen. Å se drag race sammen med Idunn har bare fått meg til å reflektere over hvem jeg selv er, og hvordan jeg vil vise meg. Å se en kvinne i drag på en scene i København var ikke så verst det heller, for tilhørighet og representasjon av skeive forbilder. Chappell har en utrolig stor respekt for drag - den visuelle representasjonen av en skeiv kvinne som møter dragkultur er så bra gjort. Chappell Roan kaller seg selv drag queen, og scenepersonligheten lever hun ut gjennom imponerende kostymer, som er så godt utført at jeg blir litt matt av å prøve å skrive ned hva hun gjør. Hvis du ikke vet hvem Chappell Roan er, så er det bare å se Tiny Desk-konserten hennes, eller gønne på med en av de store scenene - og ta det derfra! Hun har gjort så mye for skeive i alle aldre, seg selv(!) og andre kjendiser som strever med å balansere stjernelivet med privatliv. Hun er en uredd stemme som fyller den rollen så bra som bare en årvåken, samfunnsengasjert skeiv kvinne fra en liten by i Missouri kan. Og når hun synger ordene fra Pink Pony Club, treffer det en liten jente i meg, som bare ønsker å høre hjemme. “I’m having wicked dream of leaving Tennesee (...), won’t make my mama proud, it’s gonna cause a scene, she sees her baby girl - i know she’s gonna scream”. Selv med den vakreste kretsen rundt meg, er det en del av meg som bare aldri får skinne helt som den trenger. På den konserten i Køben brøt jeg totalt sammen da hun fremførte den. Jeg bare følte meg gjennomskuet, ærlig og modig som møtte opp som Marie - hele Marie. Og jeg er glad for disse skeive arenaene musikken tillater meg å fylle ut deler av meg selv som enten ikke er til stede i andre relasjoner, eller bare er så personlig at jeg ikke snakker med andre om det. Men musikk snakker for meg, og mange andre. Den 18-årige Marie følte seg bra med girly style, og den 25-årige Marie føler seg bra med drag race og dans på rommet.

August-spillelista er derfor en homage til skeiv kultur, meg selv, min sommerferie og gode minner sammen med Idunn og togturer. Jeg har selvsagt hatt mange fine stunder som ikke kan kobles til denne spillelista i sommer, men unge Marie trenger at noen viser frem den siden av henne.

5 finfine måter å dele musikkaktiviteten din uten å bruke Spotify

I forlengelsen av forrige blogginnlegg forsøker jeg nå å finne gode måter å dele musikk med andre, uten at det må skje via Spotify. Flere brukbare måter finnes der ute. Without further ado, som det så fint heter - let’s get started!
  1. Del favorittlåter og album via Instagram-stories
  2. Følg dine avstandscrush og venner på last.fm
  3. Kurater egne plakater for musikksmaken din på Topsters.org
  4. Bruk Airbuds-appen for å se venners musikksmak på en interaktiv måte
  5. Skriv et godt gammeldags blogginnlegg om album, låter og musikksmaken din (eller andre interesser)
    Du får lov å mene ting uten å være ekspert

    Først av alt - når det kommer til nordmenns forhold til å dele meninger, er det kun de høyt utdannede, de rastløse eller de med altfor mye fritid til sitt eget beste som snakker på inn- og utpust (please les dette med god dose overdrivelse). Kanskje faller du mellom to stoler, og likevel er en som ikke klarer å la være å holde kjeft. Da føler jeg jeg har favnet om de aller fleste typer, og nå som du er anerkjent av meg, trenger du ikke tro at janteloven slakter meningene dine. Du er faktisk ikke så spesiell, når alt kommer til alt. Det er en veldig avvæpnende måte å få guts til å dele ting offentlig. Du sier noe du mener så andre kanskje leser det, eller så går verden videre.

    1.Instagram

    Instagram har den fordelen at de fleste av vennene dine antakeligvis befinner seg der, og er derfor en briljant måte å nå ut til mange på. Her lar appen deg til og med legge ut 15-sekunders musikksnutter med låta du digger, og skrive en kort eller lang mening om hvorfor låta bare måtte deles. Det er også en gøy måte å legge ved et bakgrunnsbilde fra kamerarullen av hvor du er, eller et sted du skulle ønske du befant deg. Det er en estetisk måte å oppnå oppmerksomhet blant følgerne dine, i tillegg til å få et sniklytt av god musikk!


    The guy, Elias, musikkentusiast som studerer dramaturgi i Aarhus, er en av de jeg kjenner som anvender Instagram-stories til å dele god musikk!

    2.Last.fm

    Jeg husker fortsatt jeg fulgte en jeg crushet på, som hadde last.fm-linken sin i bio på Instagram. Last.fm tilbyr i motsetning til Instagram mange flere funksjoner, som oversikt over lyttehistorikk, ukentlige anbefalinger, følging av andre profiler, annen statistikk og “infographic” over lyttingen din. Det er både en nettside og en applikasjon, som “scrobbler” (overfører musikken fra strømmetjenesten din over til last.fm) det du lytter til, inn i et funksjonelt design som er lett å tyde. Den er kompatibel med de fleste store musikkstrømmetjenester, som YouTube, Apple Music, Tidal, Spotify (blæh) og SoundCloud. Også mindre kjente, så stort pluss! Noe av det mindre bra (vil noen si) er at den kommer med personlige anbefalinger for deg ved hjelp av “collaborative filter algorithms”. Dette regnes vel som AI, så jeg trenger vel ikke si mer. Last.fm fungerer alt i alt som en slags utvidet Spotify Wrapped, som tilbyr ukentlige, månedlige og årlige statistikker av lytteloggen din, favorittartisten, favorittsangen og favorittalbumet ditt gjennom ulike tidsintervaller (7 dager, 1 måned, 3 måneder, 6 måneder, 1 år og “All time”). Rett og slett et godt musikkverktøy med sosial interaksjon!

    3.Topsters.org gjør platecovre til en poengtavle

    Inne på Topsters.org får du igjen en bit av last.fm, som overfører dine lytt til en plakat med avspillingene dine. Det vil si, du velger antall måneder med musikk avspilt, deretter konverterer den dette til en oversikt over albumcovrene.For eksempel kan du lage en sommertavle som tar for seg de siste 3 månedene. Veldig stilren og pen måte å skryte, samtidig som det er en veldig visuell måte å oppdage og finne ny musikk. Hjernen min elsker albumcover, så når jeg ser et cover jeg lenge hadde tenkt å sjekke ut, får jeg det ekstra lille puffet til å trykke “play”. Andres anbefalinger gjør at jeg selv blir interessert i å sjekke ut ny musikk, og får bekreftet at min musikksmak ikke smaker så verst. Det virker som det har vært flere versjoner av Topsters, siden den aktuelle nettsiden heter “Topsters 3”. Anyways, det er en veldig kul måte å måle musikken din etter en slags vurdering. Hva setter du øverst, og hvor mye har du egentlig lyttet til det? Det spiller ingen rolle, for her kan du dra opp og ned, hit og dit for å skape din egen tavle med musikkcovre. Den lagres som png-fil. Du kan også lagre tavler inne på nettsiden, så du kan se tilbake på gamle tavler, eller redigere dem. Topsters tilbyr også lister av andre typer media, som filmer, bøker, spill og serier.


    Min egen liste... og du kan velge hvordan rutenettet skal se ut - 3x3, 10x10 - and the list goes on!

    4. Airbuds - en virtuell oppslagstavle for musikkstatistikk



    Space er en funksjon for å lage Pinterest-aktige tavler inne i Airbuds-appen. Her ser du to av Anes tavler!

    I tillegg til last.fm finner vi et nytt og kanskje enda mer sosialt samfunn for deling av musikk. Det heter Airbuds, og er en app som tydeligvis har tatt av blant ungdommer og unge voksne på X (Twitter). Dette er kun basert på min venn Anes erfaring, forresten. Men shoutout til Ane, for det er henne jeg fikk anbefalingen fra. Fra å ha lest blogginnlegget mitt om Spotify-boikott, til å nå komme med praktiske tips til hvordan man kan dele musikk med andre, er Ane virkelig en som har gjort Spotify-boikotten enda litt enklere og morsommere. Jeg snakket med henne om hvordan appen fungerer, og hvilke funksjoner hun selv likte med Earbuds. Her fremheves appens statistikk, og å se venners lytteaktivitet som gode grunner til å laste ned appen. Selv ser hun årsakene til at mange kanskje synes det er vanskelig å kvitte seg med Spotify, på grunn av nettopp den enkle måten å følge venner og se deres profiler, men også på grunn av Spotify Wrapped.
    - Jeg tror Spotify Wrapped er noe som gjør folk litt skeptiske til å gi opp Spotify, men på Airbuds får man det jevnlig, pluss en slags “wrapped” på slutten av året. [...] Og så er det gøy å se hva vennene dine hører på, noe som sikkert er en funksjon som hindrer folk fra å gi opp Spotify.
    Statistikken på Airbuds tilbyr reaksjoner som klistremerker, tekst og emojis. Appen tilbyr også en profil med favorittsangene dine, recently played og litt statistikk. Det nyeste er funksjonen Space.
    - [Space] føles nesten litt ut som en Pinterest-tavle for musikk! Der kan du ha artister, album, sanger og sangtekster, og kombinere dem med bilder hvis du vil, og du kan velge farger på tekst og bakgrunn.
    En av de mindre gode sidene ved appen er at den ikke er kompatibel med så mange musikkstrømmetjenester ennå. Både YouTube Music og Tidal mangler, men det er en ganske ny app, så vi kan jo håpe det vil komme oppdateringer som gir brukere fra andre strømmetjenester muligheten. Spennende!

    Som nevnt er dette en mindre kjent app, i alle fall for min vennekrets. Nå kan vi hvert fall bli sånn 3 flere brukere, etter at du har lest innlegget og anbefalt det til en venn.

    Meg + deg + en venn = Airbuds (hjerte)

    5. Blogginnlegg om musikk er veldig kult

    Jeg hopper rett på sak - det beste med et blogginnlegg er at du har nærmest uendelig med plass til å uttrykke deg. Det er derimot vanskeligere å nå ut til et publikum. Men her er Instagram eller andre nettsider, hvor du kan linke til innlegget, en god samarbeidspartner. Jeg hadde blitt så glad om flere jeg kjenner hadde begynt å skrive blogg - oh, jeg ville absolutt fulgt dere! Det er forrestsen også veldig kjekt å ikke ha kommentarfelt. Folk må faktisk ta kontakt med deg for å vise at de har lest det. Det betyr masse (hjerte)


    Hvorfor jeg byttet til Qobuz fra 13 år med Spotify

    Jeg har aldri vært kresen for en god lyttestund. Jeg er lett å engasjere, og jeg har det enkelt for å like musikk. Men jeg har mine dømmende sider, så klart. Ikke sett på Dance Monkey til meg, da må du tåle sure miner. Men ellers har jeg glatt vært en nysgjerrig musikklytter som har slukt det jeg har kommet over, egentlig. Det startet med CD-plater på 2000-tallet. Deretter iPad Mini med de essensielle platene (det var den tiden jeg faktisk lyttet til plater...) - Ashley Tisdale, Lady Gaga, Taio Cruz, Miley Cyrus. Det var plass til ganske mye på den lille dingsen. Så kom 2010 og lyttingen ble flyttet, slik lyd så flott kan gjøre. Den er usynlig, så vi trenger ikke å være redd for at den knuser på veien den overføres! (Utenom at lydkvaliteten kan få seg et kakk på veien)

    Jeg elsket Spotify. Jeg husker fortsatt hva jeg lyttet til da jeg var 12, og lagde min første liste med det originale navnet "alt". Der var det My Chemical Romance, Fit For Rivals (noe amerikansk punka rock fra 2000-tallet som var helt mediocre), One Direction (jeg falt for gruppesuggesjonen), Pink, Paramore (favorittband to this day!) og generelt bare alt jeg kom over av musikk (bla. Baby Monkey av Parry Gripp) ble smæsja sammen til en stor suppe. Jeg var i ferd med å la pappas musikksmak få litt avstand, og inn med egenoppdaget musikk. Det at Spotify kom i dette kritiske punktet i livet mitt, er jeg egentlig storfornøyd med. Det har vel aldri vært enklere å oppdage musikk som det ble da denne musikkstrømmetjenesten ble lansert 2008. Jeg vet ikke hvor mange som brukte det i starten her i Norge, men tror pappa begynte i 2010-2011. Så kom jeg litt etter. Og det var kort tid etter jeg kom over en annonse for et nytt album, "På vei hjem", som nylig var sluppet. Dette albumet var Razikas andre, og jeg var heldig å få falle for god reklame for en gangs skyld. Jeg lyttet spent til det, og ble raskt hekta. Rakk å få høre dem 3 ganger live før de sluttet å spille sammen i 2019. Det var så lett å bare ta på ny musikk, og jeg var så sulten. Dette passet bra for en tenåring.

    Så skulle jeg bli trofast følger av denne appen i 13 år. Men på et punkt blir man mettet - kanskje fordi man er lei av sylskarpe algoritmer som er trent til å finne dine mest komfortable musikkvalg, mer enn du selv vet hva du vil ha. Kanskje mest fordi jeg hadde fått et 3-måneders abonnement på Qobuz - en fransk musikkstrømmetjeneste som ble lansert i 2007 i Frankrike, men kom først til Norge i 2021. Noe som holdt meg mest igjen fra å bytte abonnement fra Spotify var den ekstremt gode interaksjonen med venner (og folk du vil skal synes du har skjønt noe ved å dele strebeske kalkulerte spillelister). Det er kanskje litt mer isolerende på Qobuz, uten de sosiale funksjonene - men igjen så veier de opp med en gjennomgående proff layout (som kan minne om iTunes!), artikler om album, interjvuer med artister, masse nerdeting for den som ønsker å lese god musikkjournalistikk for audofile folk (jeg er dog ikke en av de spesielt interesserte), lydkvalitet som slår Spotify ned i støvlene. Jeg kan ikke det tekniske bak musikkfilers kvalitet, men vet at tjensten tilbyr veldig god lyd (CD-kvalitet og Hi-res). Og attpåtil er det en tjeneste som skal betale mer til artister per avspilling. Selv om de ikke er så store per nå, er de med på å sørge for bedre avtaler for (litt mer) rettferdig betaling. Det er sikkert ikke noe å skryte av, i forhold til salg av fysiske kopier. Men det er et godt alternativ til de verstingene ute på markedet, etisk sett.

    Jeg forlot Spotify for flere årsaker, som nevnt et par om mitt verdisyn og at layout og kvaliteten på musikkoppløsningen var bedre. I tillegg kan jeg skryte over prisene, som er 63 kroner i måneden for et studentabonnement!
    Nå har det vært flere innlegg delt på sosiale medier om at svenske Daniel Ek (en liten, ukjent svenske som har null innflytelse på verden... I wish) har brukt 600 millioner euro til å investere i et "AI military defence company". Skal ikke gå for innpå dette, for jeg vil ikke vektlegge mer enn jeg må om den nyheten. Likevel er dette en av grunnene til at jeg hvert fall ikke skal tilbake til den første strømmetjenesten jeg begynte å streame musikk på. Det vil nok skje et skifte nå, hvor flere og flere tar avstand fra denne praksisen. Det første steget handler om å ha gjort seg opp en mening om det - hvor var du da Ek putta pengene sine i det han mener er viktigere enn å betale greit til de som faktisk leverer musikken?

    Månedens album .... januar 2024

    Yaeji - With A Hammer
    Utgivelsesdato: 7. april 2023 (jeg er litt treig, fant det i desember 2023) Lengde: 43 min og 39 sek
    Plateselskap:"Yaeji under exclusive license to XL Recordings Ltd"

    Liten rant om albumet ...

    Albumet er slettes ikke dårlig, for å pakke det litt beskjedent inn! Det er et album jeg kan rykke på dansefoten til under flere spor, det er et dansbart album med kule breaks og vakre vokalspor med harmonier oppå hverandre. De flettes inn mellom hverandre - noen er mer nedpå og saktere, andre er mer rytmiske og svevende. Yaeji er jo kjent for å produsere elektroniske spor, så såklart vil dette albumet være i den gata - elektronisk og med drum and bass-aktige elementer, men også med innslag av fløytespill, litt 8-bit-aktig synth i blant og koreanske tekster innimellom det engelske.
    Hvis du liker Grimes, kan dette albumet være noe for deg! Både i måten melodiene fremføres, men også tonene i musikken og de elektroniske sporene. Føles også ut som et album som er ganske forfriskende i denne sjangeren, det er liksom noe nytt inni her jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Men det er noen flotte lag med musikalsk håndverk, synes jeg! (Hilsen ei som liker å lytte, men har ingen erfaring med musikkproduksjon)

    Jeg kan særlig skryte av sporet Ready or Not, det gir meg vocaloid-assosiasjoner på best mulig måte!!! Det er noe veldig asiatisk over den, som også gjør Yaeji til en sykt spennende produsent, da hun også henter inspirasjon fra Asia og er Seoul-basert (foruten New York). Måten stemmefilteret forsterker det lyse i stemmen gjennom flere låter, det er kuuult! Ready or Not er forfriskende, har kule drumpad-beats og vakre koringer!!

    Ellers er det alltid inspirerende å finne kvinnelige produsenter og DJer. Jeg er veldig opptatt av skryte så ofte jeg kan av gode produsenter som jeg ser opp til. Håper du kanskje fikk lyst til å høre With A Hammer - det kan jeg hvert fall kvalitetssikre etter mange lyttinger nå! Gled deg :D


    -------------------------------------------------------------------

    SPILLELISTER AV MOI!!!!