Kreativitet på kommando

Hvor går grensa mellom en skaperglede som kommer innenfra, og å pushe seg når det kommer til kreativitet? Skal kreativiteten alltid komme naturlig? Når man føler seg inspirert eller allerede har en tanke om hva man vil skape, eller er det noe som kan dyrkes frem gjennom disiplin og rutinemessig arbeid? Og hvis man så kan pushe fram kreativitet under mer satte rammer, hvor hardt kan man holde fast på selvdisiplinen og pushe seg selv før kreativiteten og skapergleden dør?

Det kommer et lite bildedryss underveis, fra notatboka mi med eksempler på en slags daglig tegnerutine jeg tester.

Jeg har lenge tenkt på å skrive et innlegg her. Men det å starte å skrive skremte meg. Selv om jeg skriver med formål om å poste i et medium som har som intensjon å fjerne perfeksjonismen, minske terskelen for å poste, og for å få frem skapergleden - akkurat som jeg snakker om. Hvordan jeg endelig fikk fingeren ut av ræva og startet å skrive er vanskelig å fastslå, men en kombinasjon av lyst og personlig push er nok svaret. Jeg følte meg litt ekstra inspirert i dag, noe som hjalp meg med å sette et mål om at jeg skulle skrive NOE - hva som helst.



Nike sier; “Just do it”. Det tror jeg det finnes mye rett i. Kanskje slagordet kan bidra til å senke terskelen og minske perfeksjonismen? For om man oftere bare setter i gang er det vanskeligere å tenke at hver eneste setning du skriver skal være like eksepsjonell. Hver eneste ting du produserer kan ikke være den beste. Det er umenneskelig. Jeg startet denne teksten med “stream of consciousness" -teknikken, hvor du skriver om hva enn som streifer tankene dine og du ikke stopper å skrive. Etter hvert kan det komme noe verdifullt ut av det, eller noe som setter i gang en kreativ prosess i det minste. Dette var tilfellet for meg. Er dette et bevis på at motivasjonen og intensjonen kan endre seg i løpet av prosessen? Enten om det går fra noe du “må” til noe du vil, eller fra noe du ville, men gikk over til noe du følte du måtte? Kanskje startet det med et “må”, og ble et “vil” ved at du så fremgang etter å ha pushet deg selv, noe som økte din indre motivasjon?



Da jeg spilte saksofon på musikklinja på videregående ble saksofonelevene hos min spillelærer pushet hardt. Vi ble blant annet meldt på konserter vi ikke fikk bestemme om vi ønsket å delta eller ikke, dratt med på flere ensembler enn resten av skolen og meldt på talentprogrammer. Dette skapte et større press på å øve og å bli bedre sammenliknet med andre på musikklinja. Og god ble jeg, men på hvilken bekostning? Øvinger ble ofte noe jeg følte jeg “måtte” og motivasjonen kom ikke alltid fra hjertet (uten at det kun var en indre eller ytre motivasjon, for alt er relativt). Den ytre motivasjonen kom fra et stort press på å prestere og leve opp til forventningene spillelæreren min satt. Likevel førte hardt arbeid til store resultater, mye mestring, glede i å se fremgang, og motivasjon for å kunne spille mer avanserte stykker.



Dog mye fremgang og mange positive tilbakemeldinger, følte jeg meg likevel aldri god nok. Men, nivået jeg hadde opparbeidet gjorde likevel at jeg fikk oppleve det mest givende året i livet mitt hittil - å være saksofonist i Hans Majestet Kongens Gardes musikktropp. Om du hadde spurt meg om alt det harde slitet på videregående var verdt det kun for å få være en del av musikktroppen i min verneplikt, hadde jeg sagt ja 10/10 ganger. Saksofonen og musikken har også gitt meg enormt mange andre muligheter og fete opplevelser jeg aldri ville vært foruten. Om pedagogikken til min spillelærer kunne vært annerledes med samme effekt vet jeg ikke. Det vil jeg heller aldri få vite.



Etter å ha kjent etter og reflektert over denne læringsmetoden i ettertid har det lusket seg fram en indre frykt for å pushe meg for hardt i andre kreative aspekter, i frykt for å miste den indre motivasjonen og gleden ved det hele. Tanken på at det kan gå fra noe jeg digger å gjøre til noe som føles som et tiltak og et “must” er jeg lite keen på. Jeg er nå førsteårsstudent på arkitektstudiet, og i den sammenheng syns jeg det er vanskelig å skulle pushe seg for hardt, siden vi kombinerer det tekniske med det kreative i vårt fag. For når det kreative er med i mixen blir jeg livredd for å miste lysten til å skape…



Kan man trene kreativiteten som en muskel? Jeg har en venninne som har drevet med arkitektur i noen år som mener man er nødt til å “presse frem” kreativiteten gjennom å bare sette i gang og finne frem et hvitt ark og en penn. Etter hvert vil du skape noe du syns er interessant, som starter en kreativ prosess eller noe du allerede er fornøyd med, mener hun. Dette prinsippet kan kanskje sammenliknes med “stream of consciousness" -teknikken jeg nevnte tidligere, hvor man starter med å pushe deg selv inn i det og kickstarter prosessen. Forhåpentligvis kan dette flyte over til en indre motivasjon, glede, mestringsfølelse, inspirasjon eller whatever.



Mens min venninne har denne tankegangen, har jeg frem til nå tenkt at skapergleden og inspirasjonen må komme naturlig og når jeg føler for det, av min egen frie vilje. Jeg ønsker likevel å utfordre denne tanken. Dermed håper denne teksten kan ha vært med å gjøre meg opp noe refleksjoner rundt dette, og kanskje har det utfordret dine tanker rundt dette også? Hva tror du er den optimale løsningen? Om det i det hele tatt finnes en?