Nattetiman, Myrdal - Voss. (Kl. 04.45)

(Gjerne sett på albumet House in the Tall Grass av Kikagaku Moyo mens du les - det e kinda soundtracket te reiseskildringa her)

Æ våkne i togsetet, åpne øyan forsiktig og det første som møte blikket mitt e et digert, krokat fjell som stråle under måneskinnet. Det e en fordypning i berggrunnen, minne litt om en morter som ska knus krydder. Det e nok hula ut av isbreen, en eller flere ganga i kvartærtida.

Fjellan e stabil, dem står der alltid, og sakte, men sikkert forvitres dem av vær, vind og ytre påvirkning.

Fjellan stikk sjølsikkert opp fra landskapet, dem har overlevd så sinnsjukt my.

Fjellan stråle i måneskinn der dem har på sæ ei kappe av snø.

Tanken om at nattog kun innebære stappmørke ble hefitg motbevist. Den store supermånen fra 3. januar gjør fortsatt greia si, og fungere som en spot mot det mørke berget, mens snøen reflekteres av månelyset midt i nattetiman. Timan på et nattog kan oppleves treg, men no e æ klistra te ruta og føle mæ heldig. Stjernehimmelen stråle sterkt og vise sæ fra en anna vinkel - nattehimmelen klokka 5 e nokka æ sjeldent oppleve.

Æ får en assosiasjon te et albumcover som minne mæ om etappen på turen min. Kikagaku Moyo - House in the Tall Grass. Det e nokka med kordan landskapet sine farga e blitt viska ut blant frostbitte trær og snødekte overflata. Omgivelsan e svart-hvitt fra Myrdal te langt nedi Voss - det føles ut som æ e inni det her albumcoveret.

Overgangen fra høyfjell te slette e spektakulær og bratt, og tar nå sånt som 25 minutter fra Myrdal te Voss. 867 meter med berggrunn ska først bare eroderes og fraktes et par mil vestover, ned te 57 meter. Herre føre te et ufattelig imponerende gravearbeid. Det e ikke nå tull med naturen, den rydde opp etter sæ, nokka landskapet og juvan e bevis på. Det kan i det minste gi mæ et lite snev av kor my som skull viskes vekk, og konturan av det som står igjen e et skjelett av tidsperioda forma av flerfoldige istida og enda gamlere tidsperioda. Takket være at Norge e et land med fjell, e det my å jobb med for naturens vaktmester, vannet, som aldri får fri. Erosjon har ett mål - å send det forvitra materiale te erosjonsbasis - te havnivå. Visstnok har enkelte fjelltoppa i Norge vorre på høyde med Himalaya, og det fortelle mæ at naturen e komme på god vei mot bunnen.

Æ visst ikke at det gikk an å sje snøkrystalla glitre klokka 5 om morran, men månen gjør jobben med å vær spot veldig, veldig bra i natt. Himmelen e stjerneklar, og æ kjenne ikke igjen stjernebildan heller. Landskap æ har kjørt forbi titalls ganga e no helt transformert inn i en ny tilstand - hvile. Sjøl elva med bratte stryk sjer frossen ut - isen har bitt sæ fast som et lokk over nokka som ikke kan temmes. Æ har sendt melding te en fyr æ synes e grei og spurt om vi ska bli brevvenna. Det e en ganske stor forespørsel, å be nånn om å sett av tid te å skriv, for mæ. Og attpå te send det i posten. Peng veks ikke akkurat på trær i studietida. Æ vil bli kjent, men æ har ingen bremse. Månen gjør my greier æ ikke sjer.

Fjellan sjer ut som skyggerelieffa. Sjer ut som topografiske scanninga av landskapet, men det e på ekte! Ikke nå dataprogram som tolke LiDAR-data, som sjer siluetten av hver krik og krok. Her e det snøen som prøve å dekk et gigantisk mørkt berg som strekke sæ flere mil, som e resta av en lang og seig kamp mot forvitringas og erosjonens harde grep. Synes bare det e et så fint bilde, at lanskapet som står igjen etter 2902 millioner år med bygging av «Norge», fortsatt e så mektig og spektakulært. Ja, Norge har bevega sæ dritmy dem siste 500 millioner åran, fra sør for ekvator te dagens bredde- og lengdegrada her oppi nord. Mang greier sku skje før vi endelig kunn end opp der vi gjor. Minst 40 istida har satt sitt spor, og varmeperioden etter siste istid har gjort at myra høyt over dagens tregrense inneholde trestubba fra da Norge va inn i et varmere klima. Dagens høyfjell uten nå trær har ikke alltid vær trefri - fordi klimaet har drastisk droppa temperatur og dermed endra økosysteman totalt. Siste 2,5 millioner åran har vorre en dragkamp mellom stadiala og interstadiala, og klimaet vil alltid vær i endring. Men no så e menneskehten med å akselerere det så inni granskauen.

Tar tog no, litt motvillig, va litt redd for å bli syk og ikke tør å fly på grunn av den smerten av trykket hvis æ hadd blitt forkjøla. Men så vart æ ikke det, og no sitt æ på et tog og drømme mæ bort og fortvile mæ på samme tid. Æ føle mæ flyktig som et landskap som en gang ska viskes ut, men ikke alt ska forsvinn, vettu. Det som blir igjen e smidd i hardfør steingrunn, og en dag vil det bli dekka av et nytt isdekke. Det som står igjen e beviset på at nånn ting e laga for å var. Ka som ska var e æ ikke sikker på, men æ veit at etter en togtur i månelyset gjennom dala og juv forma av fluviale prosessa, e æ fylt opp av naturopplevelsa.

Æ ska finn ut en drøss av ting i år, og veit at det her blir et kaotisk år. Æ har my greier som ska slippes ut. Både gies slipp på og bare unmaske - så my at det kan bli uvant for mæ sjøl og dem rundt. Æ ska øv på å si fra. Må start der.