ALBUM LYTTET TIL I 2026!!

Tanker om album funnet, blitt anbefalt eller lenge ønsket å lytte til ^.^

E2 - E4 - Manuel Göttsching (1981 - utgitt 1984)

Dette var et utrolig behagelig album som holdt stø kurs, samtidig som det var spenstige avstikkere til målet.
"Ruhige Nervosität" er åpningssporet, og hallo - det er akkurat det jeg føler der jeg sitter, med en kopp kaffe i blodet, og nevrotisk som jeg i utgangspunktet er, klarte jeg med denne ekstra energien å hoppe på bølgelengden som albumet har. Det er kraut-aktig, med en stødig rytme som trekker lytteren inn i en flyt.
Jeg hadde aldri hørt om Manuel Göttsching før i dag, lytter altfor lite til tysk elektronisk musikk. Men mest på grunn av mitt manglende kompass i dette landskapet. For dette liker jeg veldig godt! Likte veldig godt hvordan det opplevdes behagelig, selv med litt skranglete elementer.
Dette er skapt av en som har elsket å lage det han gjorde, mest av alt er dette laget med lidenskap. Det tok jo 3 år før det ble utgitt. Ingen som skulle tilfredstilles, dette er hans eget lekende arbeid. Det er en smygende utvikling gjennom de to sidene, men utrolig sømløst gjort. Jeg ble dratt inn i en flyt! Lesing og kraut er noe jeg ikke skal slutte med. Det skjerpet min overaktive hjerne.

Imaginal Disk - Magdalena Bay (2024)

 Har hørt gjennom det en gang førsteuka på januar, og albumet tar mæ med i ganske mange retninga. Æ må si at æ falt ikke pladask for sounden, men det e skikkelig stødig laga og æ blir glad og får lyst te å dans når æ høre på enkelte av sporan! Elske synthbruken, og stemmen hennes ligg skikkelig fint oppå og harmonere bra med den. Kanskje det her e at av albuman æ bare må hør et par ganga for å finn tak i nerven i utgivelsen?

Men altså æ elske akkordprogresjonan og dem e skikkelig drømmende. Min desidert favoritt på albumet e Image - den har alt æ vil ha når æ vil føl mæ dritbra. Like trommemaskina og så e det skikkelig loopy og artig melodi, må bare dans!!!! Den e leiken og æ vil vær med på den leiken her, assa. Prøv å sitt i ro te Image, vanskelig oppgave! Ellers like æ det elektroniske, og det ligg en sånn deilig bass baki der og drar mæ opp fra bakken og får mæ te å svev. Må nok hør mer på sjølve albumet, men det va en fin lytteopplevelse som va godt pophåndverk!!!

Oppdatering: Har hørt litt mer på det, og det tar sæ opp veldig. Digitalt og kreativt! Æ elske Mars Argo, Grimes og Rosemary Fairweather, og det her e absolutt i den gata både i produksjonen og stemman.

Changes Like The Weather In The Mountain - Selma French (2022)

 Passa godt å avslutt dagen med albumet her. Fikk det anbefalt av min gode far, men tok ikke lang tid før æ kjent igjen det - han hadd spilt det te mæ før. Selma French syng med en skjørhet i stemmen som e helt utrulig vakker. Det e indie folk på sitt beste. Æ blir liksom litt byssa av å hør på det, det va godt å kjenn mæ litt rolig. Æ har te gode å bli anbefalt et dårlig album av pappa!

Bleeds - Wednesday (2025)

 Reality TV Argument Bleeds e en ekstremt god måte å kom i gang med albumet på! Æ blir med en gang dratt tebake te shoegaze/indie rocken på 90-tallet når låta starte. Så når du trur du har skjønt kor dem vil, så snur dem og introdusere country rock-elementa, som blendes inn så bra uten å skygg over eller kvæle nå av det andre. Det bare blende inn dritbra, og æ synes det har my med den utrulig digge twangen te vokalisten. Blandinga av det skjøre/myke og harde/skarpe som kjem ut av den munnen der, asså - det e sjukt imponerende å hør alle ulike uttrykkan hu klare å skap gjennom plata. Og at country rock-preget e med gjennom hele plata gjør at plata aldri gror fast i nå ensidig spor - dem leike sæ med så mange stila, og æ blir stadig imponert over at det ikke krasje med hverandre.

Når du trur du ska få mer av det støyate og skranglate, så bare tar dem neste sang helt ned med kassegitar og steel guitar. Æ e i utgangspunket ikke den som fell for nedstrippa sanga, men her va det flere låta som traff skikkelig. Æ får lyst te å vær på en intimkonsert i en hage med frukttrær i North Carolina i måneskinn når æ høre Elderberry Wine. Det e ei veldig fin og sårbar låt. En anna låt som traff mæ rett i hjerterota va The Way Love Goes - imposter-syndromet i mæ føle sæ sjett (og called out). Men kan jo ikke glem dem bråkate låtan!! Wasp e råbra og æ blir igjen minna på kæm æ høre på. Elske den heavy sounden leda av den dritkule scream-vokalen (gjennom hele jævla sangen - sykt)!! Og her mått æ søk opp teksten. Blir truffe av Castrated in my mental death - den e skikkelig sterk, særlig når æ fant ut at sangen handle om å vær dissosiativ og føl sæ avkobla fra kroppen sin. Det e befriende å hør følelsa spytta ut med en kraft æ sjøl bare kan drøm om å få ut. Istedenfor å bli trauma dumpa føles det bare terapeutisk ut, å bli mata med andres skit. Kæm sku tru det!

Det e nok mange referansa æ ikke ense fordi æ ikke e sånn kjempedreven i det landskapet her, men utrulig herlig å få et sånt øyeåpnende møte med musikk som den plata her. Det e sjeldent æ føle mæ så overraska over en utgivelse, men den her va bare sånn hæ, koffor har æ ikke hørt det her før?. Og ikke minst glede æ mæ te å hør det fler ganga og hør nye ting hver gang. Bleeds har vært en fryd å hør på, og no føle æ mæ litt som den illustrasjonen på platecoveret - æ e litt fortvila over at æ ikke så dem på Øya 2024! Og at det ikke e lenger enn dem 36 minuttern med sårbarhet, kraft, leikenhet, vittighet og ikke minst stålkontroll! Dem her e det bare å ta av sæ hatten for assa. Gledes te å hør mer fra dem her.